De som denne våren avgjør rusreformens skjebne, sitter med et historisk ansvar. Tilhengerne av den rådende narkotikapolitikken, med dens store vekt på kriminalisering og straff, har alltid hevdet at den virker, at den har ført til mindre utbredelse og bruk av narkotika. Dette er og har vært selve hovedargumentet. Men – hvordan kan tilhengerne vite at politikken har viktige gode konsekvenser? Og hvordan kan de vite at politikken ikke også har alvorlige bivirkninger? Det kan de ikke; det finnes ikke faglig belegg for det. All behandling har bivirkninger – dette gjelder også på samfunnsnivå. Forsvarerne av denne behandlingen – narkotikapolitikken – bevilger seg selv den luksus det er å ta æren for det gode og overlate ansvaret for alt det vonde til andre. Gjennom 25 år har Norge hatt blant Europas aller høyeste narkotikadødstall. Hvorfor spør ikke forsvarerne hvordan en narkotikapolitikk kan være vellykket samtidig med dette? Kan dødstallene henge sammen med behandlingen? Gjennom disse 25 årene har myndigheter og forskningsinstitusjoner forsøkt å forklare den norske narkotikadøden. Mange forklaringer har vært lansert, men selve narkotikapolitikkens mulige effekt er så vidt jeg vet ikke undersøkt.