Da jeg setter meg i det fastskrudde setet i Teaterkjelleren og tar av meg munnbindet, kjennes det som jeg avduker meg selv som det nyeste produktet i en eske fra Apple: Scenen foran meg er bare hvite linjer, blanke og renskårne, med en kjøkkenbenk som strekker seg tvers over hele scenerommet. Bak den: store glassvinduer med rekker av bokstaver sveipende over, som en datamaskin i en programmeringsprosess, som man raskt oppdager former ETDUKKEHJEM.
Den Nationale Scenes forestilling etterlater ikke et varig inntrykk.
Mange løse tråder
