Det var en overraskelse og en oppvåkning å se Shame på Øyafestivalen i 2017, et halvt år før de ga ut debutalbumet «Songs of Praise». Det var en av disse ut av det blå-konsertene, der du plutselig befinner deg på noe som både i holdninger og musikk minner om Joy Division. Og The Stranglers. Og Pistols. Og alt som er høyspent, britisk, energisk og knall. Shame ble naturligvis nokså hypet, slik engelske band gjerne er. De turnerte tungt, med opp mot 200 konserter i året, og vant tilhengere på gamlemåten, selv om det helt store gjennombruddet vel egentlig lot vente på seg. De entret tyveårene i dobbelt forstand, spilte inn dette albumet i januar og februar i fjor, og ble som resten av oss rammet av pandemien.
Ikke noe å skamme seg over: Shame har laget et godt andrealbum.
Uforutsigbar fare
