Essay

Eksistensiell juleangst

Ensomhetens høytid: Schubert, Grieg og Wagner har skrevet noen av musikkhistoriens fremste fortellinger om ensomhet.

«VANDREREN OVER TÅKEHAVET»: Ifølge artikkelforfatteren representerer tåken i Friedrichs maleri fra 1818 «livets slør, våre bestrebelser, vår angst og strid for alle de små tingene i livet som ikke nødvendigvis er verd vår oppmerksomhet.» FOTO: WIKIMEDIA «VANDREREN OVER TÅKEHAVET»: Ifølge artikkelforfatteren representerer tåken i Friedrichs maleri fra 1818 «livets slør, våre bestrebelser, vår angst og strid for alle de små tingene i livet som ikke nødvendigvis er verd vår oppmerksomhet.» FOTO: WIKIMEDIA

Det er i kontraster og gjennom forventninger at manglene i våre liv fremtrer tydelig. Tanken på snøkledd idyll, barna i finstas, lyden av åpen ild og en anstendig måte å omgås storfamilien, dette er nok til at julen frembringer følelser av ensomhet, mislykkethet og til og med eksistensiell angst. Særlig ille blir det når du står utenfor fellesskapet, men selv i store familieselskaper er det lett å føle seg alene, å kontemplere skilsmissen, den dårlige relasjonen til barna eller foreldre, irritere seg over samtalene som uteblir fordi dere aldri lærte å snakke sammen. Det kan bli så sårt fordi det er i møte med andre at vi blir oss selv, og den løpske pandemien gjør nok at det denne julen er mange møter det aldri blir noe av. Julen er tiden der vi sammen med familien noen ganger erfarer at «hjem» er mer en væremåte enn et sted. Det er der vi sier «jeg er» til hverandre, uten at noe annet må bli sagt. Men når slike steder eller møter er så sjeldne, vil jeg tro at ingen annen høytid får så mange til å føle seg alene som det julen gjør, uansett om vi feirer alene med en Grandis eller med storfamilie, grøt og pinnekjøtt.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.