Klassereisen er et motiv man jevnlig støter på i moderne litteratur, og da gjerne en kulturell sådan; det er vel rimelig å anta at den kulturelle klassereisen ligger nærmere forfatterstandens erfaringshorisont enn det den askeladdaktige opphøyelsen til økonomisk overflod gjør. Enten vi snakker om Arne Garborgs «Bondestudentar» eller om Elena Ferrantes Napoli-kvartett, handler den kulturelle klassereisen om å ta utdannelse og erverve seg andre interesser, verdier, meninger og perspektiver enn dem man er vokst opp med, og i dette ligger det emosjonelt konfliktstoff: Det kan være sårt hvis avkommet ditt plutselig ser verden på en helt annen måte enn du selv gjør. Vond kan denne avstanden være også for den klassereisende selv, slik den er for hovedpersonen i Janne-Camilla Lysters nye roman «Brødre». Som den navnløse fortelleren – heretter kalt F. – skriver: «Jeg kunne ikke lenger snakke med noen hjemmefra om hva jeg holdt på med, ikke foreldra mine, ikke tidligere klassekamerater.»
Sårt: Janne-Camilla Lysters «Brødre» burde vært en bredere roman.