Fællessang: Den danske sangtradisjonen har rot i en folkelig intellektuell kultur.

De sang for nittende gang

FOR FOLK: Viby Blandede Kor oppfører «Dido og Æneas» i Viby Folkebibliotek 6. mai 1964. FOTO: IB RAHBEK-CLAUSEN/AARHUS BILLEDER

Jeg har en fortid som dansk. Mine beste fantomsmerter er knyttet til skolen. I Herning, på 1970-tallet, tok vi ikke tran. I stedet sang vi mye – hver eneste skoledag, faktisk: «I Østen stiger solen op», «Jeg er havren», «Se, det summer af sol over engen» – den danske sangskatten var uendelig stor, og lærer Laursen kunne samtlige melodier. Ikke så rart, han hadde avtjent verneplikt i Dronningens Livgarde og spilt tromme på selveste Amalienborg. At sangen samlet klassen var et av datidens pedagogiske tjuvtriks. Hypotesen var at det er klin umulig for en liten kropp å bråke, hvis hjernen samtidig skal bryne seg på linjer som «frø af ugræs er føget over hegnet» eller «de tusind tårne tog til at tone». Rampestreker måtte kamufleres poetisk i form av vågale varianter: «Rundt i verden er dejlige riger (syng: piger)», «Vågn op og slå på dine strenge (drenge)» eller en regelrett frekkis: «Altid frejdig, når du (den) går».

Kommentar