Klang av klasse

AnmeldelseBjørn Ivar Fyksen19. desember 2020

SOSIALE KODER: Janne-Camilla Lyster skriver om klassereise. FOTO: TALE HENDNES

Janne-Camilla Lyster

Brødre

Roman

Tiden Norsk Forlag 2020, 92 sider

Klassereisen er et motiv man jevnlig støter på i moderne litteratur, og da gjerne en kulturell sådan; det er vel rimelig å anta at den kulturelle klassereisen ligger nærmere forfatterstandens erfaringshorisont enn det den askeladdaktige opphøyelsen til økonomisk overflod gjør. Enten vi snakker om Arne Garborgs «Bondestudentar» eller om Elena Ferrantes Napoli-kvartett, handler den kulturelle klassereisen om å ta utdannelse og erverve seg andre interesser, verdier, meninger og perspektiver enn dem man er vokst opp med, og i dette ligger det emosjonelt konfliktstoff: Det kan være sårt hvis avkommet ditt plutselig ser verden på en helt annen måte enn du selv gjør. Vond kan denne avstanden være også for den klassereisende selv, slik den er for hovedpersonen i Janne-Camilla Lysters nye roman «Brødre». Som den navnløse fortelleren – heretter kalt F. – skriver: «Jeg kunne ikke lenger snakke med noen hjemmefra om hva jeg holdt på med, ikke foreldra mine, ikke tidligere klassekamerater.»

Fællessang: Den danske sangtradisjonen har rot i en folkelig intellektuell kultur.

De sang for nittende gang

KommentarHenrik Keyser Pedersen19. desember 2020

FOR FOLK: Viby Blandede Kor oppfører «Dido og Æneas» i Viby Folkebibliotek 6. mai 1964. FOTO: IB RAHBEK-CLAUSEN/AARHUS BILLEDER

Jeg har en fortid som dansk. Mine beste fantomsmerter er knyttet til skolen. I Herning, på 1970-tallet, tok vi ikke tran. I stedet sang vi mye – hver eneste skoledag, faktisk: «I Østen stiger solen op», «Jeg er havren», «Se, det summer af sol over engen» – den danske sangskatten var uendelig stor, og lærer Laursen kunne samtlige melodier. Ikke så rart, han hadde avtjent verneplikt i Dronningens Livgarde og spilt tromme på selveste Amalienborg. At sangen samlet klassen var et av datidens pedagogiske tjuvtriks. Hypotesen var at det er klin umulig for en liten kropp å bråke, hvis hjernen samtidig skal bryne seg på linjer som «frø af ugræs er føget over hegnet» eller «de tusind tårne tog til at tone». Rampestreker måtte kamufleres poetisk i form av vågale varianter: «Rundt i verden er dejlige riger (syng: piger)», «Vågn op og slå på dine strenge (drenge)» eller en regelrett frekkis: «Altid frejdig, når du (den) går».

Ny: På postmoderne vis viderefører Ekhtesari den persiske poesiens tradisjonstunge former.

Mørke fugler

AnmeldelseSindre Andersen19. desember 2020

Fatemeh Ekhtesari

Vi overlever ikke

Dikt

Gjendiktet av Nina Zandjani

TransFe:r Forlag 2020, 73 sider

I dikteposet «Fuglenes forsamling», skrevet på 1100-tallet av den persiske sufi-mystikeren Attar, brukes fugler og vingeflukt som bilde på menneskesjelens vei fra det jordiske selvet til den transcendente Gud. Sammensmeltningen hos Attar foretas i siste instans på et språklig plan, ved at navnet på guddommen «Simurg» også kan bety «tretti fugler». Den nåtidige poeten Fatemeh Ekhtesari, som er bosatt i Norge, bruker også vinger og fuglevesener for å signalisere en søken i retning gjemmesteder og frihet. Ekhtesari er født i 1986, og representerer en såkalt postmodernistisk videreføring av den persiske poesiens tradisjonstunge former. Og å være persisk poet er et annet liv enn å være norsk sådan: I hennes verden er fri flukt på hjemlige trakter noe på samme tid kjærkomment håndfast og håpløst utilgjengelig.