Det sies at om du skal flytte i New York, må du forvente at flyttefolka forsyner seg litt av flyttelasset. De som har lite, tar litt fra dem som har i overflod. Sånt får meg til å være glad for å bo i Norge, hvor forskjellene er små og vi har tillit til hverandre. Det ville aldri skjedd her. Tenkte jeg da. nn «Tilliten og den sosiale kapitalen vi har i Norge, er svært verdifull», var en av flosklene Marte Gerhardsen liret av seg da hun ledet tankesmia Agenda og hadde fått stjerneprofessor Robert Putnam til Norge. Et par måneder seinere intervjuet jeg henne til en sak i Klassekampen som sparket i gang «vaskedebatten». I likhet med tenketanklederne Cathrine Sandnes og Kristin Clemet hadde Gerhardsen vaskehjelp. Og i likhet med de to andre deltok Gerhardsen i den offentlige debatten om ulikhet i samfunnet. Jeg ville undersøke om de knyttet det private til det politiske. Clemet gjorde det. At økningen i reingjøringstjenester hang sammen med økt innvandring og større forskjeller, hadde ikke hun problemer med å se. Gerhardsen og Sandnes var derimot kritisk til hele artikkelen: Hvorfor intervjuet jeg ikke en mann? nn Når Gerhardsen nå som utdanningsdirektør i Oslo konfronteres med hvorfor hun har gitt 10 prosent lønnsøkning til direktører i etaten sin, mens lærerne har fått beskjed om å vise moderasjon, forsvarer hun seg med at det er snakk om kvinner som tjente mindre enn menn i tilsvarende stillinger. Hennes solidaritet strekker seg altså til kvinner i direktørsjiktet, ikke til de kvinnelige lærerne. Hun tar standpunkt for sin stand. Akkurat som hun gjorde i vaskedebatten da det å kjøpe reinhold ble kvinnesak for middelklassekvinnene som kjøpte tjenestene, ikke for vaskehjelpene.