Blodflekkene syns ikke lenger. Livet går videre – i Charlie Hebdo-kontorene og i Bataclan i Paris, på Promenade des Anglais i Nice. På Champs-Élysées i Paris brummer biler og busser. Folk fortsetter å reise fra jernbanestasjonen i Marseille. I kirken Saint-Étienne-du-Rouvray i Normandie er det fortsatt messe, ved Collège Bois-d’Aulne i Conflans-Sainte-Honorine fortsetter lærerne å undervise, i Basilique Notre-Dame de Nice fortsetter klokkene å ringe til bønn.
Hvordan kom vi hit, at det som ville vært selvfølgeligheter i ethvert anstendig samfunn nå kan vekke anstøt overalt?
Videre, igjen
