Anmeldelse

En trist rytme

Øyeblikk: Klokt om rasismens repetitive natur.

SKJELLSETTENDE: Yohan Shanmugaratnams «Vi puster fortsatt». FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ SKJELLSETTENDE: Yohan Shanmugaratnams «Vi puster fortsatt». FOTO: HANNE MARIE LENTH SOLBØ

Yohan Shanmugaratnam

Vi puster fortsatt

Sakprosa

Forlaget Manifest 2020, 123 sider

Minoritetsforfattere kan noen ganger bli låst i en slags Dominatrix-rolle. Vi blir invitert inn i medielandskapet for å fortelle kulturgubber av alle kjønn at de har vært «veldig, veldig slemme». Etterpå betaler gubbene fakturaen, kler på seg privilegiene sine og drar hjem til familien. Ingenting forandrer seg. I sommer, da Black Lives Matter-bevegelsen for alvor kom i gang også i Norge, ble samtalen en annen. Nordmenn med minoritetsbakgrunn begynte å fortelle i kor. Lyden fra stemmene vokste, som en sang, et slags skriftlig demonstrasjonstog som gikk parallelt med toget i gatene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

Essay

Blir forfat­teren snart overflødig?

Kommentar

Vagant og Vinduet slår seg sammen – for å gjøre hva?

Blad, blad, blad

Sommer­lek­tyre for rookies.