Minoritetsforfattere kan noen ganger bli låst i en slags Dominatrix-rolle. Vi blir invitert inn i medielandskapet for å fortelle kulturgubber av alle kjønn at de har vært «veldig, veldig slemme». Etterpå betaler gubbene fakturaen, kler på seg privilegiene sine og drar hjem til familien. Ingenting forandrer seg. I sommer, da Black Lives Matter-bevegelsen for alvor kom i gang også i Norge, ble samtalen en annen. Nordmenn med minoritetsbakgrunn begynte å fortelle i kor. Lyden fra stemmene vokste, som en sang, et slags skriftlig demonstrasjonstog som gikk parallelt med toget i gatene.
Øyeblikk: Klokt om rasismens repetitive natur.
En trist rytme
