En sommerdag i fjor gjorde jeg en ny leseerfaring. Jeg møtte en levende bok. Arenaen var Oslobiennalen, og mennesket bak var den norske kunstneren Mette Edvardsen. Den som «var» boken, var imidlertid en navnløs kvinne som ledet meg inn i et anonymt rom, plasserte meg i en stol og selv satte seg like ved. Så begynte hun, fra minnet, å fremføre Marguerite Duras’ roman «Elskeren» (1984).
To nye bøker demonstrerer hvor ulikt det går an å skrive om lesing – og hvor mye det å risikere noe kan ha å si for kvaliteten.
Lesekunstens gleder
