Jeg ble sittende her om dagen med James Baldwins essay «Letter from a region in my mind» fra 1962, trykt i The New Yorker og lett tilgjengelig på nettet. Baldwin skriver om hvordan rasespørsmålet griper inn i hver eneste pore av det amerikanske samfunnslivet. Et viktig vendepunkt for de svarte var opplevelsene under andre verdenskrig. Da døde et gryende håp om at svarte skulle likebehandles. Svarte var innrullert i den amerikanske hæren og ofret sine liv i kampen for nasjonen, samtidig som de ble kalt «niggere» av sine medsoldater og offiserer. De fikk nesten alltid de verste og hardeste jobbene og oppdragene, mens deres kamerater fortalte hvite europeere at de var undermennesker. De fikk ikke danse ved velferdsarrangementene, ikke drikke i samme bar som hvite og de så at tyske krigsfanger ble behandlet med mer menneskelig verdighet enn de noensinne selv hadde blitt til del. Da de kom hjem, på jakt etter jobb og et sted å bo, var det til segregerte busser og skilt med påskriften «hvite» og «fargede» og «White Ladies» og «Colored Women». De så sine koner og barn i øynene og måtte lytte til politiske taler der de ble bedt om å vente. Da ble et gryende håp om forandring vendt til hat og forakt.
Hvor langt kommer vi i jakta på «hvithet» og «hvite privilegier»?