Gjennom en lang vinterferie for tre tiår siden tilbragte søsteren min og jeg timevis på kontoret til det lille elektrofirmaet til faren vår. Pappa måtte jobbe, og vi hadde fri, men til alt hell hadde han nettopp gått til anskaffelse av en datamaskin; en gigantisk, firkantet sak med diskettstasjon og en grønn skjerm med gule, blinkende bokstaver. De fleste programmene ble brukt til helt uinteressante ting som lagerbeholdning og regnskap, men det fantes også et slags designprogram som gjorde det mulig å skrive ut flere meter lange bannere med navnene våre eller «GRATULERER MED DAGEN» i sort/hvitt på en fresende printer. Pappa lot oss holde på, delvis for å få være i fred med arbeidet sitt, delvis fordi han var overbevist om at det å bli fortrolig med den slags verktøy ville gi oss et stort fortrinn i fremtiden.
Digitalisering: Alle skolebarn skal ha nettbrett – men hvorfor?