Essay

Ironisk nok

Det går an å anklage Kenneth Moe for mye, men han er sannsynligvis klar over det allerede.

Maia Nordsteien Nielsen
I SENTRUM: Kenneth Moe tar utgangspunkt i seg selv. I SENTRUM: Kenneth Moe tar utgangspunkt i seg selv.

Kenneth Moe

Verden og meg selv. Egosentrisk kulturkritikk

Pelikanen 2024, 288 sider

Kenneth Moe er selvsagt ironisk. Noen annen forklaring på det oppsiktsvekkende ufyselige premisset for essaysamlinga «Verden og meg selv» – utstyrt med undertitlene «Egosentrisk kulturkritikk» og «et erosofisk essay» og et kokett svart-hvitt-bilde av forfatteren mysende mot himmelen på omslaget – kan vanskelig tenkes. Ikke for det: «Verden og meg selv» handler primært om sistnevnte. Boka er en samling essay om forutsetninger for forfattervirket, om hva bøker bør og kan være, en hel del om en negativ anmeldelse fra Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og om Moes relativt nyoppdagede bakgrunn i arbeiderklassen (som han først nå «har innsett at burde melkes for alt det er verdt», som det står på vaskeseddelen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Bokmagasinet

Kommentar

Asle Toje bidrar til den oppsplit­tingen han advarer mot.

Verdensarkivet

I letingen etter bilder til Bokma­ga­sinet dukker det opp skatter som er på siden av saken, men for gode til ikke å deles. Arkivaren presen­terer et utvalg.

Intervju

Øyvind Berg vil verne om klovnen. Men i sin nyeste bok setter han også sin lit til skjønn­he­ten.