Essay

Ironisk nok

Det går an å anklage Kenneth Moe for mye, men han er sannsynligvis klar over det allerede.

Maia Nordsteien Nielsen18. jan.

I SENTRUM: Kenneth Moe tar utgangspunkt i seg selv. I SENTRUM: Kenneth Moe tar utgangspunkt i seg selv.

Kenneth Moe

Verden og meg selv. Egosentrisk kulturkritikk

Pelikanen 2024, 288 sider

Kenneth Moe er selvsagt ironisk. Noen annen forklaring på det oppsiktsvekkende ufyselige premisset for essaysamlinga «Verden og meg selv» – utstyrt med undertitlene «Egosentrisk kulturkritikk» og «et erosofisk essay» og et kokett svart-hvitt-bilde av forfatteren mysende mot himmelen på omslaget – kan vanskelig tenkes. Ikke for det: «Verden og meg selv» handler primært om sistnevnte. Boka er en samling essay om forutsetninger for forfattervirket, om hva bøker bør og kan være, en hel del om en negativ anmeldelse fra Bernhard Ellefsen i Morgenbladet og om Moes relativt nyoppdagede bakgrunn i arbeiderklassen (som han først nå «har innsett at burde melkes for alt det er verdt», som det står på vaskeseddelen).

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Ironisk nok

Kenneth Moe

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bokmagasinet

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

Flannery O’Connors bråkete univers er fylt av blinde og døve, falske profetar og struttande påfuglar.

Litteraturen er i ferd med å skilles fra den menneskelige kroppen.

Kenneth Moe

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

At det føles ukomfor­tabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

Flannery O’Connors bråkete univers er fylt av blinde og døve, falske profetar og struttande påfuglar.

Litte­ra­turen er i ferd med å skilles fra den mennes­ke­lige kroppen.

At det føles ukomfortabelt å framføre kritikk, betyr ikke at man er kneblet.

Litteraturen er i ferd med å skilles fra den menneskelige kroppen.