Om lykken

29. juli var det 130 år siden Vincent van Gogh døde. I den forbindelse kunne vi her i avisa lese teksten «Van Goghs lykke», hvor filosof Hilde Vinje argumenterer for at en som er ulykkelig i livet likevel kan bli lykkelig etter livets slutt. Hvorvidt det er mulig får være en sak mellom Aristoteles, Vinje, og de andre filosofene. Mitt anliggende her er det Vinje kaller «det beste eksemplet av dem alle» på at et ulykkelig liv kan bli lykkelig etter døden: van Gogh. Hun åpner med å skrive at van Gogh «aldri (så) ut til å være spesielt lykkelig, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand», og avslutter med at «Livshistorien til Vincent van Gogh viser at lykken noen ganger først glimter til når livet er over.» Dette er i beste fall en grov forenkling – både av van Goghs liv, og av hva det vil si å være lykkelig.