Debatt

Datasenter

Digital suve­re­nitet krev norsk datakraft

Mímir Kristjánsson (11. juni) treff godt når han peikar på at vi treng datasenter for å lagre samfunnskritiske data i Noreg. Men spørsmålet er ikkje berre kor mange datasenter vi treng – det er òg kva type datasenter vi skal byggje. Raudt sitt arbeidsprogram seier klart: For Raudt er digital suverenitet eit mål, og data om norske innbyggjarar skal derfor lagrast i Noreg. Programmet seier òg: Ha full stans i nye datasentre, utover etablering av offentleg skylagring, fram til eit nytt konsesjonssystem for datasentre er på plass.» Dette systemet er ikkje spesifisert. Argumentasjonen frå profilerte Raudt-politikarar gir inntrykk av at datasenter generelt er noko ein bør unngå, fordi teknologien «tar mykje og gir lite» og skaper få arbeidsplassar. Dette argumentet held ikkje. Norske verksemder konkurrerer i ein global økonomi.

Bjørn Christian Weinbach
Historie

Blåtann, Blåtann

I sin nye bok «Jakten på Olav Tryggvason» skriver Øystein Morten om kong Harald Blåtann: «Senere skulle han få tilnavnet ‘Blåtann’ fordi han hadde en råtten tann i munnen som han nektet å kvitte seg med.» Denne utbredte misforståelsen tror jeg kommer av vi ikke kan gammelnordisk og ikke levde for tusen år siden. Hadde vi gjort det, ville vi visst at ordet blå betydde sort. Vikingene beskrev menneskene i Afrika som blåmenn. Ikke fordi de var blå, men fordi de var sorte. Vi ville også ha visst om den danske stammen Tann, som var kjent for sine dyktige krigere. Med disse kunnskapene ville vi skjønt at Harald var en mørkhåret kriger fra Tann-stammen, ikke en mann med dårlige tenner.

Børre Eduard Werner
Fascisme

Om (over)troen på offentlig debatt

I debatten mellom Klassekampens redaktør Mari Skurdal, Jonas Bals og Audun Lysbakken som har gått både i avisen og i podcaster de siste par ukene, har Skurdal blant annet i Lysbakkens podkast «Skjebnetid» kommet med et gjenkjennbart argument for å slippe til krefter på ytre høyre – det er tanken om at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten. Det er to åpenbare problemer med dette. Det ene er at vi mennesker har en lang rekke kognitive biaser, som bekreftelsesskjevhet, stor sans for anekdoter, tendenser til å tenke i motsetningspar og så videre, som gjør at det er svært mye annet enn det beste argumentet som slår igjennom. En sexy løgn kan komme mye lenger enn en litt kjedelig sannhet. I digitale flater er dette i tillegg påvirket av tek-oligarker som med små justeringer av algoritmer kan bestemme hvilke argumenter som når fram. Det er ikke alltid de best belagte. For å ta et konkret eksempel. I en nylig debatt i denne avisen (12.

Ronny Kjelsberg