Blant minnene de overlevende fra Utøya har delt med oss som ikke var der den julidagen i 2011, er det ett som har gjort spesielt inntrykk på meg. Under en pause i skytingen senker det seg en stillhet. Den er uhyggelig. Det er umulig å vite om det hele er over, eller om den som skyter lister seg nærmere. I denne høyspente stillheten er det at en av ungdommene som ligger musestille på den regnvåte bakken, dels for å lytte, dels for å ikke bli oppdaget, får øye på en bille som klatrer oppover stammen på et ungt bjerketre. Livet lever. Livet kommer til å gå videre, uansett hva som blir det endelige resultatet av skytingen. Døden er ikke enerådende, ikke det siste ord, ikke engang denne julidagen på denne lille øya.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
