Snart 700 år etter utgivelsen, er det forbausende hvor moderne de hundre fortellingene i Giovanni Boccaccios Svartedauden-verk «Dekameronen» (cirka 1348–52) faktisk fremstår. Den blaserte laissez fair-holdningen til moral sjokkerer selv i dag, dialogen er smart, den komiske timingen uklanderlig, og særlig gir avslutning-enes radikale forventningsbrudd et brått blaff av overraskelse som er sjeldent selv i vår tids noveller. Imidlertid er det som et sjangeroppfinnelsens unikum og inspirasjonens verk «Dekameronen» kjennes best – herfra stammer den moderne novellen, og det er her Geoffrey Chaucer fant modellen til Canterbury-fortellingene, på samme måte som Rachel Cusk gjorde til sin «Kudos»-trilogi.
Fenomenalt: Boccaccios pestflyktninger ler så det knaker i
13 forsøk på flukt
