Når den franske skuespilleren Michel Piccoli (1925–2020) nevnes, er det tilsynelatende påkrevd å presentere ham gjennom rekken av kanoniserte filmskapere han arbeidet for. Listen er selvfølgelig svimlende: Jean-Luc Godard («Le mépris», overfor Brigitte Bardot), Manoel de Oliveira (den nydelig modne refleksjonen over alderdom «I’m Going Home»), Jacques Rivette («La Belle Noiseuse»), Louis Malle («Milou en mai», «Atlantic City»), Jean-Pierre Melville («Le Doulos»). Alain Resnais, Costa-Gavras, Agnès Varda, Leos Carax, Ettore Scola, Marco Bellocchio, Luis Berlanga, Claude Chabrol, Alfred Hitchcock … En kunne bygd opp et helt filmhistoriekurs rundt Piccolis karriere.
Michel Piccoli var både subtil og analytisk.
En av Europas største
