«Alt er bare mørkt», sier mannen min. Han sikter til puslespillet

Jeg vet ikke hvor januar ble av, jeg vet ikke hva som skjedde med februar. Jeg hadde mye å gjøre. Det hendte flere ganger at jeg sto ved kjøkkenbenken og laget middag eller satt ved skrivebordet og arbeidet, og at det med ett slo meg at jeg ikke ante verken hvilken ukedag eller måned vi var i. Jeg kunne til og med tvile på årstiden. Jeg husker at jeg arbeidet mye med litteraturfestivalen i Bergen, og at jeg en dag etter det spiste lunsj med en venninne. På veg hjem etterpå hadde jeg tenkt på våren som snart ville komme, og på at lyset som nettopp var begynt å sildre nedover fjellsidene rundt byen, snart ville være på sitt mest intense. Jeg tenkte på at det snart ville gå langsomt mot høst igjen.