Det hersker et presensvelde i norsk litteratur, og særlig blant debutantene, som ofte underlegger sine karakterer et fortellerregime som lett kan stå i fare for å få noe klaustrofobisk og udistansert over seg. Til nød pakkes preteritumet inn i en halvgod rammefortelling. Selvfølgelig finnes det en rekke vellykkede bøker som forvalter det akutte ved sitt tempus godt, men hvorfor ikke flere velger seg preteritum, og sier fra seg de store litterære mulighetene som ligger i perspektiv og avstand, kan vi bare gjette på. Så blir det også ekstra gledelig at Nationaltheatret-skuespiller Andrine Sæther griper sjansen i sin debut.
Avstand: Andrine Sæthers tre noveller griper tak i det allmennmenneskelige.