Kronikk

Varsko for likestil­lingen

Førti år etter at vi fikk FNs kvinnekonvensjon, oppfyller vi ikke kravet om å sikre kvinner fri rettshjelp.

NEDGANG: FNs kvinnekonvensjon krever at kvinner får full tilgang til rettsapparatet, men slik er det ikke i dag, skriver Anne Hellum. Her 8. mars-toget i 2018. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise ÅserudNEDGANG: FNs kvinnekonvensjon krever at kvinner får full tilgang til rettsapparatet, men slik er det ikke i dag, skriver Anne Hellum. Her 8. mars-toget i 2018. FOTO: LISE ÅSERUD, NTB SCANPIX Lise Åserud

FNs kvinnekonvensjon har vært en del av norsk rett siden den ble ratifisert i 1980. Norge lå i forkant av internasjonal rett, med vedtaket av Lov om likestilling mellom kjønnene i 1978. Kvinnekonvensjonen ble av mange vestlige stater ansett som et instrument rettet mot tredje verdens kvinner, men med den fikk vi en gullstandard som utvidet virkeområdet for kvinners kjønnsdiskrimineringsvern, innførte en definisjon av seksuell trakassering og vold mot kvinner, og forpliktet oss til å endre sosiale, økonomiske og kulturelle forhold som fører til faktisk kjønnsulikhet.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kronikk

Hva skjer når dorull­nisser og limpistol blir måle­stok­ken for den praktiske felles­kunn­skapen?

Nasjo­nal­par­kane har blitt reisemål for turistar og fri­lufts­folk – medan villreinen betaler prisen.

Om Trump, Paven og Viten­skapen.