For meg er dans som slåssing; jeg deltar aldri, men kan godt se på (i hvert fall fram til den første underleppa sprekker opp). En tur på Dansens Hus i Oslo kan følgelig sidestilles med det å se et riktig utrivelig MMA-klipp på Youtube. Opplevelsen vekker en blanding av fortvilelse, avsky – takk gud for at det ikke er jeg som står der! – og skamfull fortryllelse.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
