Tua Forsström skriv lyrikk som kjem snikande innpå deg. Det er noko pussig med dikta hennar, ein måte å halda seg til verda på som det er vanskeleg å setta fingeren på. Til dømes opnar eit av hennar mest kjende dikt slik som dette: «Etter å ha tilbragt en natt/ blant hester husker jeg hvor friskt// det luktet av amoniakk og/ smeltet snø.»
Sterkt: I «Notater» utvidar Tua Forsström si langsame undersøking av verda og meininga.
Samtalande skrift
