«Hvem av disse damene er egentlig Jenny?» Spørsmålet hviskes fram av én av de relativt uniformerte skikkelsene som beveger seg mellom instrumenter og installasjoner. På den ene siden er det bord, pads og synther. På den andre siden av synthene er et telt. Foran på scenekanten er det sand. Det hersker tilsynelatende forvirring, inntil det blir lyd. Etter hvert også bilder på storskjermen bak. Noen ganger stillbilder. For det meste liveopptak. Av munner i bevegelse. Det leses. Det synges. Det spilles. Det holdes hender. Bygges og rives i sand. Det skal også danses, i et høydepunkt skyggedanses det i motlyset for et håndholdt kamera. Ordene faller i takt og utakt med sangen over skjermen.
Opp og ut: I takt med at Jenny Hval opplever et stadig større gjennomslag, vil hun omdefinere hvordan vi snakker sammen.
Jennys valg
