På skolen min var det en filosofi- og retorikklærer som krevde at vi elever skulle kunne argumentere både for og mot et bestemt standpunkt. Vi skulle først forsvare noe og deretter angripe akkurat det samme. Dette skulle skje uten dissonans. Motsetninger og mangetydighet ble ikke forbigått og feid unna. Om vi i argumentasjonen brukte uttrykk som «faktum er at … «. eller «det er faktisk slik at …» fikk vi nedsatt karakter. Faktaframstillingen skulle riktignok være konkret og underbygget, men følelsene skulle, akkurat som vår egen tanke og refleksjon, alltid være med.
Det norske medieprosjektet Faktisk.no framstår som et både prinsipielt og presseetisk feilskjær, skriver Jesús Alcalá.
Offentlighetens nye vokter
