At det lille, levde livet kan ha sitt eget ruvende minnesmerke, ble tydelig for meg da jeg fant mormors notat om slektsgårdens flaggstang, satt opp i krigsåret 1917. Der hadde de flagget for henne, for min mor, for meg, og på 8. mai 1945, selvfølgelig, og i junibryllupet på tunet, med felespiller og japanske lykter i frukttrærne. Den siste våren hun levde, krevde mormor ny flaggstang til sin egen begravelse, kanskje fordi en ny odelsjente snart skulle flytte inn, kanskje for å sikre seg mot katastrofe, som den fryktelige dåpsdagen da flagget satte seg fast på halv stang. Morfar ble sendt på saga for å pusse og male et passende emne.
Raus: Anne B. Ragde avslutter Neshov-serien med flagget til topps.
Den store finalen
