Album

Tampen brenner!

Burna Boy: Hvordan ta afrobeats til Amerika uten appropriering eller amerikanisering?

PALMESUS: Burna Boy er sommerens kanskje sprekeste eksponent for lyden av moderne afrikansk pop, med det litt ujevne, men likevel milepæl-aktige albumet «African Giant». FOTO: ATLANTIC/WARNER Only the Best :-))PALMESUS: Burna Boy er sommerens kanskje sprekeste eksponent for lyden av moderne afrikansk pop, med det litt ujevne, men likevel milepæl-aktige albumet «African Giant». FOTO: ATLANTIC/WARNER Only the Best :-))

Burna Boy

African Giant

Atlantic/Warner

Det må kunne kalles en aldri så liten milepæl når artisten Burna Boy, fra Port Harcourt i den nigerianske delstaten Rivers State, i månedsskiftet slapp sitt tredje offisielle album «African Giant». Med full distribusjon og markedsføring i ryggen fra giganten Atlantic/Warner i det nordamerikanske markedet (komplett med turnédatoer i sentrale byer i USA og Canada i løpet av august). En milepæl ikke bare for Burna Boy, som for så vidt er i en komfortabel posisjon fra før som en sentral artist i dette tiårets bugnende og ganske ... selvforsynte nigerianske popmusikkmarked, men kanskje desto mer for sjangeren afrobeats som sådan. Afrobeats som altså, slik vi har vært inne på her i magasinet ved flere tidligere anledninger, ikke må forveksles med syttitallets afrobeat-bølge anført av legenden Fela Kuti – selv om det smått forvirrende nok også finnes klare musikalske, ideologiske og endog familiære forbindelser på tvers av de nigerianske popgenerasjonene, for eksempel er Burna Boy barnebarn av en av Kutis managere fra de turbulente syttiårene.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Album

Open Mike Eagle & Kenny Segal

Doomed!

Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.

Stella Lefty

Long Way Home

Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.

The Womack Sisters

The Womack Sisters

Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.