Den moderne økopolitikkens fødsel kan godt tidfestes til 1972. Da falt Romaklubbens rapport «Grenser for vekst» ned som en bombe i et politisk landskap der all diskusjon til da handlet om hvordan veksten skulle skapes og fordeles, ikke om vi i det hele tatt skulle ha vekst. Samme år ga Erik Dammann ut boka «Fremtiden i våre hender», der han på helt nytenkende vis så sammenhengen mellom verdens enorme fattigdomsproblemer, naturødeleggelsene og de rike samfunnenes økende problemer med stress og meningsløshet. Miljø ble politikk. Naturvern ble økopolitikk. Stortinget vedtok (mot Frps stemmer) å bevilge penger til forskningsprosjektet «Alternativ framtid», og økoaktivisten Hartvig Sætra skrev at «jamvekstssamfunnet er ikke noe urteteselskap».
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
