Naturligvis

Vi må snu veksten

Kan 2019 bli året da økopolitikken kommer tilbake?

BLÅS NYTT LIV I LUREN: Vi må gjenoppvekke den radikale økopolitikken fra 1970-tallet, her representert ved Sigmund Kvaløy, Arne Næss og Nils Faarlund i 1971 – med et muligens ganske høylytt munkehorn fra Himalaya. FOTO: JAN A. MARTHINSEN, AFTENPOSTEN/NTB SCANPIX AftenpostenBLÅS NYTT LIV I LUREN: Vi må gjenoppvekke den radikale økopolitikken fra 1970-tallet, her representert ved Sigmund Kvaløy, Arne Næss og Nils Faarlund i 1971 – med et muligens ganske høylytt munkehorn fra Himalaya. FOTO: JAN A. MARTHINSEN, AFTENPOSTEN/NTB SCANPIX Aftenposten

Den moderne økopolitikkens fødsel kan godt tidfestes til 1972. Da falt Romaklubbens rapport «Grenser for vekst» ned som en bombe i et politisk landskap der all diskusjon til da handlet om hvordan veksten skulle skapes og fordeles, ikke om vi i det hele tatt skulle ha vekst. Samme år ga Erik Dammann ut boka «Fremtiden i våre hender», der han på helt nytenkende vis så sammenhengen mellom verdens enorme fattigdomsproblemer, naturødeleggelsene og de rike samfunnenes økende problemer med stress og meningsløshet. Miljø ble politikk. Naturvern ble økopolitikk. Stortinget vedtok (mot Frps stemmer) å bevilge penger til forskningsprosjektet «Alternativ framtid», og økoaktivisten Hartvig Sætra skrev at «jamvekstssamfunnet er ikke noe urteteselskap».

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Naturligvis

Det som ikke passet inn i forskernes bokser, ble lenge sett på som unormalt.

Beitedyr er ein liten del av eit stort krinslaup. Kan det vere dei leverer økosys­tem­te­nester til oss der ute?

Bunnfra­draget er lite treff­sik­kert, og rammer de minste driverne hardest.