Anmeldelse

Blått, blåere, grønnest

Kode i Bergen viser Helen Frankenthalers arbeider. Egentlig bør det gjøres hele tida, overalt.

Tommy Olsson
DET SKJØNNE GRØNNE: Frankenthaler bruker hun oljefargene som om det var akvarell: det sinnssykt gule og det omfattende grønne. Her «Radius» (1993). BEGGE FOTO: HELEN FRANKENTHALER FOUNDATION/BONO/TYLER GRAPHIC/MOUNT KISCO DET SKJØNNE GRØNNE: Frankenthaler bruker hun oljefargene som om det var akvarell: det sinnssykt gule og det omfattende grønne. Her «Radius» (1993). BEGGE FOTO: HELEN FRANKENTHALER FOUNDATION/BONO/TYLER GRAPHIC/MOUNT KISCO

Kode 4, Bergen

Står til 21. april.

Helen Frankenthaler (1928 – 2011) er, temmelig ufortjent, blitt brukt som motargument når noen – med viss rett – beskriver den amerikanske abstrakte ekspresjonismen som en macho og testosteronsprengt affære. Jeg sier «med viss rett» fordi det er en tilnærmet totalt mannsdominert periode, mye mer enn ellers i den nære kunsthistorien.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Kultur

Tyskland

AFD går til angrep på «antitysk kultur» og truer med å ta stats­støt­ta fra insti­tu­sjoner som ikke føyer seg. Men teater­sjefen i Magdeburg vil holde på som før.

Kunst

Forteller tolv versjoner av den samme historien om Nikolai Astrup

Bøker

Men­neske­skapt litteratur drukner i KI-titler