1,53 lille Grande har en stor stemme. Men ikke en stor stemme som i tykk, fyldig og vektig, til tross for uvanlig fleksibilitet og det ofte gjentatte poenget om at den strekker seg over fire oktaver. I en amerikansk sammenheng mangler denne Florida-fødte New York-italieneren det emosjonelle senteret som i hundre år har bodd i lungene til landets største vokalister, fra Billie Holiday til Aretha Franklin. Her er det ingen kirke og her er det ingen blues. Og her er det heller ingen sand i tårene, mer en renhet som grenser mot overdrevent hygienisk. En røst som er ung uten å være barnslig, avslappet uten å virke lat, med en dempet spenst som på tross av et regnbue-potensial – og disse påtakelige bluesmanglene – først og fremst har blitt blå.
Tralalala traume: Popikon beveger seg fjærlett mens hun besøker smerten.
Den søte ettertid
