For noen år siden var jeg opptatt av fellesskap i litteraturen, de sosiale, politiske og historiske fellesskapene som blir beskrevet i ulike bøker – og det fellesskapet man som leser trer inn i når man leser en bok andre har lest før en. Jeg innbilte meg lenge at interessen kom av at jeg, vi, lever i en tid der solidaritetstanken er under press fra så mange hold, og det er for så vidt sant. Men jeg forsto etter hvert at jeg gravde i tematikken fordi det var jeg som syntes fellesskap var vanskelig. Det var et problem jeg, for egen del, prøvde å nøste i, jeg som følte meg utilpass i de fleste kollektiver, enten det var demonstrasjonstog (umulig, uansett hvor mye jeg støttet saken), felleslunsjer (anstrengende, uansett hvor godt jeg likte de tilstedeværende), eller fagkonferanser (klaustrofobisk, uansett hvor inspirerende de i øyeblikk kunne være).
Kontroll: Er det vi gjør for å forlenge livet, også med på å forringe det?
I KROPPENS VOLD
