Som østlending var havet i barndommen min Oslofjorden, som jeg kunne skimte om jeg sto på tærne på rommet mitt, i hvert fall fram til det kom et stort kontorbygg og skygget for utsikten. Som andregenerasjonsnordlending har jeg fått lære at havet ikke er det samme som lunkent vann i Bunnefjorden, men en ferdselsåre, matfat, kultur og sivilisasjon. I godt over 1000 år har Vestfjorden gitt og tatt, og med godt fiske og tørrfiskhandel har det også vært noe av det som har skapt Norge.
Teaterversjonen av «Havboka» gjør havet til noen rare greier.
Havet gir og tar
