Hvis man, slik jeg på godt og vondt har gjort, skriver kunstkritikk over nærmere to tiår – er det ikke til å unngå at man kommer borti det samme kunstnerskapet. Det gir seg selv. Hvis man i tillegg er så uhelbredelig føkka at man ser utstillinger selv om man ikke skriver om dem, er det umulig å ikke få en viss oversikt. Også dette på godt og vondt, siden man kan begynne å innbille seg at man vet noe andre ikke vet, eller verre: at man vet bedre enn kunstneren selv hva arbeidet deres dreier seg om. I verste fall kan man komme i skade for å agere som guru og åndelig veileder i offentligheten. Særlig hvis man blir litt brisen eller det som verre er – og det blir man jo.
Cecilie Linds pastellfarger kan like gjerne spores til vibrerende voksenleketøy som til godteributikken.
Begjærets dunkle mål
