Det kan virke som den overordnede tanken i Ingrid Fiksdals koreografiske poetikk, er at all bevegelse er avhengig av sine omgivelser. Det er ikke veldig radikalt, men likevel et sentralt formgrep. Form og innhold står alltid i et avhengighetsforhold til hverandre, med evig dyttende albuer.
På vei mot noe annet
