Ved siden av tyskeren W.G. Sebald har hviterusseren Svetlana Aleksijevitsj levert det betydeligste tilskuddet til den oversatte litteraturen her på berget de siste tjue årene. Så ulike som to forfattere kan bli, har de én ting felles: De skriver om de største katastrofene i nyere europeisk historie, og de forlater de tradisjonelle prosasjangrene og gir seg inn i det flytende feltet mellom dokumentar og fiksjon for å finne gyldige uttrykk for de rystende erfaringene de vil skape litteratur av. Sebald døde før han rakk å få nobelprisen i litteratur; Aleksijevitsj fikk den i 2015. Nå har Kagge Forlag samlet tre av sistnevntes foredrag/taler i en fin liten utgivelse som Aleksijevitsj-lærlingen Erika Fatland har skrevet et greit forord til.
Metodisk: Aleksijevitsj forsøker å lytte mennesket fram fra den abstrakte sovjetborger.
Lytteøvelser
