Film uten musikk er nærmest utenkelig annet enn som eksperiment. Men for Ingmar Bergman var musikken langt mer enn et stemningsakkompagnement. Musikken hadde et eget språk. Hva med det lange nærbildet på Liv Ullmann som Elisabet Vogler i «Persona» (1966)? Hun ser rett inn i kameraet, og lyset blir gradvis slukket. Ingenting skjer annet enn at blikket akkompagneres av J.S. Bachs «Konsert for fiolin, nr. 2 i E-dur, BWV 1042». Portretterer musikken hennes indre, hennes lengsel etter ord og uttrykk, eller er musikken kanskje en selvstendig og ytre kommentator?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
