Folkets musikk

ABBA overskrider tid og rom. Er det fordi de aldri har vært kule?

VERY MANY HIT WONDERS: Da ABBA slo igjennom, skulle det godt gjøres å komme ut av Melodi Grand Prix som noe mer enn et «one hit wonder». Men svenskene klinket til. Foto: Bengt H. MalmqvistVERY MANY HIT WONDERS: Da ABBA slo igjennom, skulle det godt gjøres å komme ut av Melodi Grand Prix som noe mer enn et «one hit wonder». Men svenskene klinket til. Foto: Bengt H. Malmqvist

Fins det noe å si om ABBA som ikke allerede er sagt? Alle vet hvordan de ser ut, disse fire svenskene: en blond, en rødhåret, en med skjegg og en med pannelugg. Alle vet hvordan de høres ut: synthen, harmoniene, det store lydbildet, i et spenn mellom eufori og melankoli. ABBA er blitt avatarer og hologrammer, eskapisme og hverdag, West End-musikal, Hollywood-musikal og samtidspopkultur på ny. De er lette å elske. De er lette å hate.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Kommentar

Showband-­drapene

I år er det 50 år siden den tragiske Miami Showband-massakren utspant seg på landeveien mellom småbyen Bambridge i Nord-Irland og Dublin i den irske republikken. Tre av medlemmene i The Miami (tidl. The Miami Showband) ble myrdet – utført av medlemmer av den paramilitære loyalist-gruppa Ulster Volunteer Force (UVF). Saksofonisten Des McAlea og bassist Steve Travers overlevde. Hendelsen sendte sjokkbølger gjennom hele det irske samfunnet på begge sider av grensa. Showband-scenen i Irland var et helt spesielt fenomen som utviklet seg fra 1940- og 50-tallet av – inspirert av den amerikanske storband og ballroom-tradisjonen. Den fortsatte med full styrke gjennom 60-tallet og inn på 70-tallet.

Kommentar

Radikal trad

Mens USAs isolasjonisme og Amerika først-ideologi tiltar, forblir de bakenforliggende årsakene til landets kulturelle hegemoni underkommunisert. For hvem er det som har ledet an i de store skiftene der borte, gjennom mer enn hundre år? Det er som regel enten etterkommere av slaver, eller migranter, eller migrantbarn. Ja, selv Apple-grunnlegger Steve Jobs var jo sønn av en «illegal innvandrer» – og i musikken er dette enda tydeligere enn i teknologibransjen. Tenk bare på jazzens Louis Armstrong, som vokste opp i smeltedigelen New Orleans like etter forrige århundreskifte, med tette bånd til en litauisk-jødisk familie. Eller tenk på The Great American Songbooks store låtskriver Irving Berlin, født ved foten av Uralfjellene og komponisten av «America the Beautiful». For å nevne bare to fra det forrige tjuetallet. Flerkultur i sine ulike blandingsformer er selve nøkkelen til fornyelse, og sånn har det vært lenge – kanskje for alltid. Så hva da når vår egen folkemusikk blander seg med alskens ureinheter? Vel, dette er selvsagt ikke noe nytt – det har skjedd før, hos Grieg og Garbarek, innen alt fra klassisk musikk, via jazz og viser, til progrock – men det skjer med fornyet styrke nå. Vi har allerede skrevet om det ved en rekke anledninger her i avisa, men crossover-fenomenet oppleves fortsatt som tiltakende – og ikke bare via konsertscener og Tuvas blodklubb, men også på plate. Uld, som blander folkemusikken sin med et visepoppete uttrykk, er nominert til tre Spellemann-priser ved utdelingen i slutten av april, og deres mest strømmede låt nærmer seg en million avspillinger på Spotify.

Intervju

Dystopisk aroma

Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunns­kritikk og svarteboka på supergruppas andre album.