Hun står på sitt, og har knapt nok veket fra formelen siden hun forkastet fødenavnet Lizzy Grant og tok steget opp og ut med den sedate singelen «Video Games» for fem og et halvt år siden. Men så er også Lana Del Reys narkotiske noir-pop såpass distinkt at den ikke bare tåler gjenbruk, men nærmest ånder for det – dypere og dypere, mer og mer helhjerta, inn i et lydbilde som forandres sakte og bare så vidt, der selv superstjernegjester pakkes godt inn i klaustrofobisk tykke lag av fløyel. For i all denne mengden skal du liksom kveles litt, forført av dine mørkeste impulser mens du bader i California-sol. Med en loungesangerinne i førersetet som passende nok poserer foran bombastiske Phil Spector-lydvegger.
Likt/ulikt: Lana Del Rey låter fortsatt som en mørkets fristerinne, uten at det går helt i svart.
Slipper også lyset inn
