I år er det 500 siden reformasjonen ble innledet med Martin Luthers 95 teser mot avlatshandelen i 1517. Markeringen har allerede ført til debatt i Danmark, der Frederik Stjernfelt har hevdet at augustinermunken på ingen måte var noen foregangsmann for demokrati og frihet. Hans kritikere har med rette påpekt at Stjernfelt i liten grad drøfter den teologiske revolusjonen Luther innledet ved å insistere på at troen er det enkelte menneskes ansvar – ikke prestenes og pavekirkas. Bibelen skulle kunne leses på folkets eget språk. Den danske debatten peker likevel på at Luthers religiøse revolusjon var mangesidig i det den gikk fra opprør til statsbærende religion. Heinz Schillings bok «Martin Luther – Rebell i en brytningstid» (Vårt Land forlag) gir en levende framstilling av disse hendelsene som startet med opprøret mot avlaten, som var et omfattende finansieringssystem for pavekirka. Blant de mest ivrige organisatorene ble det hevdet at avlaten åpnet himmelens porter direkte. Ja, noen predikanter skal til og med ha sagt at folk med avlaten bare kunne synde i vei. For Luther var ikke poenget å bryte ned kirkas finanser; det som opprørte ham, var at folk allerede i dette livet kunne lutre sjelen og redde seg unna pinslene i helvete. Menneskene ble på denne måten ledet bort fra virkelig bot og dermed fra den eneste sikre veien til frelsen: troen. «Vi blir salige ved troen, ikke ved våre gjerninger», hamret han inn.
Martin Luther talte paven midt imot, men støttet alltid fyrstene.