I eit landskap

Kva gjer du når du har debutert med den diktsamlinga alle ser ut til å skriva for tida? Eirin Gundersen debuterte i 2015, med ei samling om den avdøde faren sin. Med den tematikken plasserte ho seg midt i den mest påfallande tendensen i norsk lyrikk dei siste åra, nemleg å skriva dikt med utgangspunkt i ei rolle som pårørande eller sørgande. Ei slik trendfølsomheit er det ingenting gale med. Sterke periodar i litteraturen heng nøye saman med at fleire forfattarar søker seg mot å meisla ut sin variant av noko som ligg i tida. Men det ligg sjølvsagt ei stor utfordring i å følga opp ein slik debut, å skriva noko som både ligg i forlenginga av det mest opplagt tidstypiske og peikar ut ei eiga retning for forfattarskapen.