La oss begynne med å lytte til en samtale. Jeg foreslår vi prøver å være så stille som mulig underveis. Og virkelig konsentrerer oss. For dette er stemmer som ikke så ofte høres. To venner skriver til hverandre. Det er vinteren 1752, og bondesønnen Ola Olsson Nøre Bjørkedal fra Bjørkedalen nær Volda retter seg til slektningen Jon Ottarsson Flaavær, uti Herøy, lenger ut mot havet. Hva handler brevet om? Fremmedord. Eller rettere sagt: «Nogen Latinske og Franske Gloser som bruges udi Daglig Discours item Mesjiver og andre instrumenter». Hør godt etter nå. Merk dere ordene. Abrivere betyr «å gjøre kort», forklarer den 29 år gamle Ola. Abhortere «raade en fra noget». Acord er det samme som «fradrag». Tjueåringen Jon på Herøy leser så nøye han kan, smaker på bokstavene. Abcence er «fraværelse», Absolut «ganske uendelig». Og Abonhere, forklarer Ola tålmodig, det er det samme som «at tale mundtligt sammen».
Et lesende folk: Den norske folkekulturen var aldri slik vi trodde den var. Råstoffet for den norske moderniseringen var bønnebøker, skillingsviser og slapstick fra renessansen.
Bønder og bokstaver
