Jeg kjenner en somalisk dame som har bodd i Norge i åtte år. For å avkrefte myten om den infleksible somaliske arbeidstageren, bandt hun hijaben som en turban, dro på seg jeans, brettet opp ermene og oppsøkte arbeidsplasser med curriculum vitae i hånden. Hun fikk jobb. Hun arbeidet hardt. Hun gikk fra den ene midlertidige stillingen til den andre. Da hun hadde jobbet ved samme barnehage i fire år, uten å få tilbud om fast ansettelse, ga hun opp. Hun følte at hun fortsatt stod utenfor det etablerte, i en uforutsigbar hverdag, til tross for at hun hadde gjort alt som var forventet av henne. Så bestemte hun seg for å gjøre det motsatte. Å bli arbeidsgiveren og offentlighetens marerittsomalier: En vanskelig kvinne i et heldekkende telt.
Minoritetsfeminismen handler ikke bare om å bekjempe sosial kontroll.
Nye paroler
