John Thomas Suhr 16. apr.
Alternativet Fagbevegelsen er et resultat av arbeidsfolks behov for å beskytte seg mot konsekvensene av den kapitalistiske utbyttingen. Uten kollektive tariffavtaler og universelle velferdsordninger, ville det knapt vært noen nedre grenser for hva folk ville vært tvunget til å godta på arbeidsplassen.
Av arbeidstakere i Norge jobber 70 prosent i en virksomhet omfattet av tariffavtale, og cirka 50 prosent er organisert. Noen hevder at vi i Norge har verdens sterkeste fagbevegelse. Hvorfor klarer ikke fagbevegelsen å stå imot angrepene fra kapitalen, hvorfor oppnår vi ikke bedre resultater?
Da sosialdemokrater kom til makta i Norge, var det med mål om å øke arbeiderklassens makt og bruke produktivitetsøkningen til å forbedre velferdsordninger. Hadde arbeiderbevegelsen fortsatt på denne måten, fra etterkrigstida og helt fram til i dag, ville vi vel hatt et samfunn med kortere arbeidsdag og senket pensjonsalder – i motsetning til et samfunn hvor kapitalen krever mer arbeid parallelt med økt ledighet?
Istedenfor å være en motvekt til kapitalen, står LO-toppene, ledelsene i forbundene og de partiene som skal være våre allierte bak reformer som forsterker de negative virkningene av det kapitalistiske systemet. Istedenfor å jobbe for intensjonen i Folketrygdloven fra 1967 – om omfordeling gjennom å sikre oss økonomisk, også når vi er unge, gamle, syke eller arbeidsledige – er resultatet av reformer i pensjons- og trygdeordninger at vi stiller arbeidskrafta vår til disposisjon lenger, og at de økonomiske forskjellene forsterkes.
Dette føyer seg inn i rekka av kraftfulle grep for å passe på at arbeidsfolk ikke får for gode økonomiske kår.