Det er på tide å gjøre opp status. En uke, eller rettere sagt, og i rettferdighetens navn, fem dager. Og siden vi snakker om Vestlandet, selvsagt ikke like mange morgener med blikkstille fjord og sol som bryter gjennom morgendisen – men noen ble det, da. Og fem fisketurer, med følgende resultat (dette er sjølpining: nådeløs og tilsynelatende unødvendig sjøljustis, men bare tilsynelatende): Tre stykk fisk. En lyr, en sei, en torsk. Ingen av dem særlig over kiloet. Hva skal man si til sånt? Det er, selvsagt, som alltid, mange unnskyldninger å anføre (fjære, for mye sol, for lite sol, for mye bølger, lånt båt, lite kjennskap til grunner og dyp), men til sjuende og sist, når man sitter der i båten, våt i bukseræva etter en regnskur og kjenner frustrasjonen bygge seg opp etter å ha satt i bunnen nok en gang, handler dette om valg av sluk. Tatt i betraktning fangstens beskjedne omfang, er selvsagt et forsøk på generalisering som en fornærmelse å regne mot alle samfunnsvitere. Men det er jo nettopp omfanget som er problemet. Her er derfor statistikken igjen, nå brutt ned på fiskeredskap: Lyren og seien kom på blank sildesluk med rødt i, torsken (som var størst) kom på blank sildesluk med blått i. Båtens eier sverger sjøl til blank sildesluk med svart i («eg har fått nesten alt på den sluken, derfor e eg tro mot'an»). Så hva er riktig? Finnes det noen vitenskap, kan noen av denne spaltes lesere komme meg til unnsetning? Hva er best i overskyet vær? Hva er best på grunner? (Hva er meningen med livet?) Eller er jeg for alltid dømt til å vandre i tilfeldighetenes ugjestmilde skygge, koker egentlig bare alt ned til følgende aksiom: «Noen ganger bitar'an, noen gangar bitar'an ikkje»?