Det er noko uroande i debatten som har gått føre seg i Klassekampen om vitskap og sanning. Nokre av dei som har kome med utseiingar meiner tydelegvis det finst ei overordna vitskapeleg sanning. Dei meiner at om ein i sosiologien tek ope parti for undertrykte grupper vil ein ikkje kunne nå ei slik sanning. Desse påstandane kjem i ei tid da det er heilt klart at sanningsomgrepet, dersom det tyder noko meir enn å spele med opne kort i forskinga si, er like i utakt med røyndomen som det alltid har vore. Ei einaste sanning finst ikkje. Det avgjerande er kva interessar som skal verte innfridde. Dei autoritære liberalistane vil tvinge på oss eit syn om ei objektiv sanning som ligg der framfor oss om vi berre ikkje vel å ta parti. Deira syn er ikkje mindre subjektivt enn noko anna, dei har berre den frekke haldninga at dei trur seg frie for slikt jordisk smuss i si opphøgde omgang med den sosiale røyndomen.
Rød sluk
Det er på tide å gjøre opp status. En uke, eller rettere sagt, og i rettferdighetens navn, fem dager. Og siden vi snakker om Vestlandet, selvsagt ikke like mange morgener med blikkstille fjord og sol som bryter gjennom morgendisen – men noen ble det, da. Og fem fisketurer, med følgende resultat (dette er sjølpining: nådeløs og tilsynelatende unødvendig sjøljustis, men bare tilsynelatende): Tre stykk fisk. En lyr, en sei, en torsk. Ingen av dem særlig over kiloet. Hva skal man si til sånt? Det er, selvsagt, som alltid, mange unnskyldninger å anføre (fjære, for mye sol, for lite sol, for mye bølger, lånt båt, lite kjennskap til grunner og dyp), men til sjuende og sist, når man sitter der i båten, våt i bukseræva etter en regnskur og kjenner frustrasjonen bygge seg opp etter å ha satt i bunnen nok en gang, handler dette om valg av sluk. Tatt i betraktning fangstens beskjedne omfang, er selvsagt et forsøk på generalisering som en fornærmelse å regne mot alle samfunnsvitere. Men det er jo nettopp omfanget som er problemet. Her er derfor statistikken igjen, nå brutt ned på fiskeredskap: Lyren og seien kom på blank sildesluk med rødt i, torsken (som var størst) kom på blank sildesluk med blått i. Båtens eier sverger sjøl til blank sildesluk med svart i («eg har fått nesten alt på den sluken, derfor e eg tro mot'an»). Så hva er riktig? Finnes det noen vitenskap, kan noen av denne spaltes lesere komme meg til unnsetning? Hva er best i overskyet vær? Hva er best på grunner? (Hva er meningen med livet?) Eller er jeg for alltid dømt til å vandre i tilfeldighetenes ugjestmilde skygge, koker egentlig bare alt ned til følgende aksiom: «Noen ganger bitar'an, noen gangar bitar'an ikkje»?