Da Stortinget i oktober 1992 godkjente EØS-avtalen ble det lagt til grunn at «EØS-reglene ikke var til hinder for å opprettholde ikke-diskriminerende restriksjoner på kapitalbevegelser, som for eksempel konsesjonsordninger, som ikke gjør forskjell på nordmenn og utlendinger». Som Dag Seierstad i Nei til EU har påpekt, har overvåkingsorganet ESA til tross for dette i en rekke saker lagt til grunn at norske lovregler om eierforhold og konsesjonsordninger er i strid med EØS-avtalen, også om de ikke diskriminerer mellom nordmenn og utlendinger. Dette er et i rekken av eksempler på hvordan EØS-avtalen griper uheldig inn i den norske samfunnsutviklingen. Til tross for vår prinsipielle motstand mot EØS-avtalen, har vi likevel fått større og større forståelse for Hallvard Bakke, som gang på gang har påpekt at EØS-avtalen er langt å foretrekke framfor et medlemskap. Senest i Dagsavisen i går påpekte han at alle viktige direktiver og andre «rettsakter» som berører det indre markedet og dermed EØS, må vedtas av Stortinget før de blir gjeldende lov. Hvis Norge blir medlem, ville ikke Stortinget vært inne i bildet. Innvendingene mot Bakkes resonnement er selvfølgelig at Norge aldri gjør bruk av vetoretten, derfor blir det ikke et reelt valg. Men dette er jo ikke en kritikk av EØS-avtalen, men av norske politikere. Derfor er og blir hovedutfordringen å skaffe landet en regjering som er villig til slåss for en annen politisk kurs, også i forhold til EU. Hvis norske politikere reelt sett hadde ønsket en mindre markedsliberalistisk utvikling, ville EØS-avtalen sannsynligvis vært en langt bedre plattform enn fullt medlemskap. Uansett hvor revolusjonære eller samfunnskritiske vi er, må vi kanskje bare innse at det er umulig å få flertall i den norske befolkningen for et nytt nei hvis vi fortsetter med svartmalingen av EØS-avtalen og ikke reiser kampen for at regjeringen skal utnytte mulighetene den tross alt gir.