På årsmøtet i Den norske Forfatterforening (DnF) sist helg ble følgende vedtak fattet: «DnFs årsmøte vil uttrykke sin støtte til afghanske forfattere gjennom å be styret bidra til å bygge opp et forfatternes hus i Kabul. Huset vil inneholde møtelokaler, gjesterom, bokhandel, bibliotek og kontorer.» Jeg var skeptisk til dette forslaget, men ble til slutt med på å vedta det enstemmig. Før det skjedde tillot jeg meg å gå på talerstolen og forklare hvorfor jeg var betenkt. Min betenkelighet kan i kortversjon summeres opp i det paradokset jeg har skissert ovenfor.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
