Petter Nomes engasjement mot et amerikansk krigstokt mot Irak har utløst debatt om hvor langt journalister kan gå i å ta politisk standpunkt. Til Dagsavisen på torsdag sier VGs politiske redaktør Olav Versto: «Journalister bør være tilbakeholdne med å engasjere seg politisk. Ellers vil det kunne svekke troverdigheten til både medarbeideren og mediet. VGs journalister holder seg stort sett unna politisk aktivitet, og det er uskrevne regler som gjelder for det.»Versto får ikke medhold fra to redaktørkolleger fra Akersgata. Dagbladets ansvarlige redaktør, John Olav Egeland, har et annet syn: «NRK må klare å se forskjellen mellom bindinger og ytringer. Det er bindinger vi som journalister må unngå, det være seg til politiske partier eller til andre som kan ha innflytelse på journalistikken.» Egeland får langt på vei følge av Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle: «Det er paradoksalt at kjente programledere i NRK kan gjøre hva de vil i forretningslivet, men hvis andre markerer et klart standpunkt i en viktig politisk sak, blir de tatt av skjermen. Jeg er mer redd for de indirekte, skjulte bindingene enn åpent engasjement.»Versto, med den motsatte holdning, går så langt som til å erklære at dersom noen av VGs medarbeidere hadde skrevet under på Nomes anti-krigs-opprop, «hadde det ikke vært uproblematisk». I VG-huset råder altså streng kustus. Det er neppe slik at skutt blir den VG-medarbeider som protesterer mot krig i Irak. Men vedkommende gjør noe problematisk, og representerer derved et problem.