TERROR? Statsadvokat Geir Evanger fører straffesaken mot kvinnen som i fjor ble hentet ut av al-Hol-leiren sammen med sine to barn. Hun er tiltalt for deltakelse i en terrororganisasjon. FOTO: TORSTEIN BØE, NTB Torstein Bøe
– Du fører rettssaken mot en kvinne som er tiltalt for terrordeltakelse i Syria. Grunnlaget er kvinnens ekteskap med tre IS-krigere. Er det terror å gifte seg med medlemmer av en terrororganisasjon?
– Nei, det er ikke terror, men vi mener at giftermålet hennes med IS-krigeren Bastian Vasquez og andre forhold gjør at det dreier seg om deltakelse i en terrororganisasjon.
– Var hun ikke bare veldig forelsket og forfulgte en drøm om å leve i en idealstat?
– Det er et sammensatt spørsmål om hvorfor hun dro, og det vil være noe vi må brette ut i prosedyren. Men én av flere årsaker var også at hun ønsket å drive sin egen jihad.
– Hva innebærer denne jihaden? Passe barn og stelle hus?
– Å ta vare på denne kjæresten Bastian og være sammen med ham var hennes bidrag til jihad, og på den måten hjelpe IS.
– Men har hun begått overgrep mot noen?
– Nei, hennes rolle har vært på hjemmebane i hele perioden. Hun har passet barn og vasket og stelt hus. En anførsel er at det har vært å legge til rette for fremmedkrigere. Dette er en anførsel vi kommer til å se litt på når vi kommer til prosedyren. En rettssak er dynamisk etter hvert som det føres bevis. Vi kommer til å presisere og justere litt.
– Er det jihad å drive husarbeid?
– Det er det jo antakelig ikke, men vi mener det var religiøst motivert at hun reiste ned. Det straffbare ligger i at hun har støttet Bastian Vasquez som har begått terrorhandlinger.
– Hun har forklart at han var en veldig voldelig ektemann, som tvang henne til å være der.
– Hun har forklart at hun ville hjem og ble holdt der mot sin vilje. Hun forklarer også at han var voldelig. Sånn som bildet har tegna seg, er det mye som tyder på at det er riktig at hun ville hjem, og at hun har blitt holdt tilbake.
– Kan man straffes for noe man er tvunget til?
– Nei, i utgangspunktet kan man ikke det. Spørsmålet er hva begrepet «tvang» innebærer. Vi har hele tida gjort det gjeldende at hun i utgangspunktet reiste ned frivillig med åpne øyne for å delta i en straffbar terrororganisasjon. At hun angret og ville hjem, kan bli et moment i straffeutmålingen.
– Hva sier hun selv om hvorfor hun dro?
– Hun har en delt begrunnelse. Det ene er forholdet til Bastian og forelskelsen i ham. Men som jeg også sa, følte hun en religiøst begrunnet plikt til å støtte ham og være med ham. Det ville være hennes bidrag til jihad.
– En voldelig jihad? Jihad kan bety en bestrebelse. Den trenger ikke være voldelig.
– Hun var klar over at mannen begikk voldshandlinger. Det var kunnskap hun hadde også før hun dro ned dit.
– Vebjørn Selbekk, redaktør i avisa Dagen, mener hun har sveket sitt land ved å slutte opp om IS. Er det relevant hva slags ideer hun hadde før hun dro ned til Syria?
– Jeg vil ikke diskutere den type meninger med utgangspunkt i Vebjørn Selbekk eller andre. Men hennes bakgrunn og motivasjon er høyst relevant. Begrep som svik og sånne ting mener vi ikke er så relevante.
– Hvilke ideer er relevante?
– Hennes tro og overbevisning. Det er mye som leder fram til ting. Et spørsmål er i hvilken grad hun var klar over at hun reiste ned til noe som var voldelig. Hun sier at hun visste at Bastian Vasquez kjempet sin jihad, og at det var et væpnet opprør mot folk som angriper muslimer.
– Norske soldater har kjempet mot IS. Hun var på motsatt side. Gjør det henne til en landssviker?
– Jeg vil ikke bruke det begrepet. Det er et intrikat regelverk for strid og hvem som er stridende i en borgerkrig. Jeg ønsker ikke å bruke noen betegnelse på henne ut over denne – tiltalt.
Det ene vi har lært av Molde-ordfører Torgeir Dahls bestilte kritikk mot Oslo-byrådsleder Raymond Johansen, er hvor mange moldensere som bor i Oslo.
Det andre er hvor ødeleggende denne pandemien har vært for debattkulturen her til lands. Oppi all formaninga om samhold i krisetid har vi tydeligvis helt glemt hvordan vi egentlig pleide å snakke til folk. Fram til nå!
Den beste måten å opprettholde fellesskapsfølelsen på er jo nettopp ved å kaste hverandre under bussen og skrike folk i trynet, og nå er vi heldigvis oppe og nikker igjen.
Vårt felles mål om å få dra til syden har gjort oss så myke og forståelsesfulle at til og med familiejula blei hyggelig. Det er et faretegn.
Selv Sylvi Listhaug har blitt smitta av inkluderingsbasillen ved å innrømme at det beste for Norge ikke er å hive i seg kjøtt og sprit, men å dekke til fjeset.
«Skål» har blitt noe vi skriver fra hver vår ensomme krok for å inkludere hverandre, i stedet for noe vi synger for å mobbe Bompengepartiet.
Og så skal vi liksom unngå å gå ut på byen for folkehelsas skyld, heller enn å la alkoholen flomme sånn at alle blir tjukke og angstete og stikker tunga nedi halsen på partifeller, sånn vi alltid har gjort.
Her bør vi lære av radikalfeministene som på imponerende vis har tviholdt på sin egen splittende atferd gjennom hele krisa.
Mellom oppfordringene til å ta knebøy og ringe gamle venner har vi visst helt glemt at vi skal kjefte på de unge fordi de tenker sjøl, og ikke hylle dem med pressekonferansedikt. Vi ignorerte flyktninger også før mars 2020, og kunne ikke brydd oss mindre om den ensomme naboen som aldri gikk ut. Vi handla alt på nett selv om butikkene trygla om hjelp allerede da, og de gamlingene vi nå ofrer oss for, dopa vi bare ned og satte fra oss borti et hjørne med en kavring.
Det er ikke lenge siden vi heller ville se et par menn med midtlivskrise dø på Nordpolen enn å bruke ei eneste skattekrone på dem, og nå kaster vi statsmillioner etter Petter Stordalen og Olav Thon.
Over natta har vi fortrengt hvor snerpete og atal Siv Jensen egentlig er, bare fordi valp. Og Erna Solberg har begynt å si unnskyld?
Nei, la oss ta hverandre i henda og i fellesskap gjenreise dette landet til det samholdet av avsky og fremmedfrykt vi kjenner det som. Høyre har skjønt det, og statssekretær Peder Egseth inviterer på ei øl i Oslos nabokommune for å feire.
Noen enkelttall står ut på Klassekampen og Nationens ferske Norfakta-måling: Frp gjør et byks opp til 10 prosent, fra svake 6,4 i februar. Samtidig gjør Arbeiderpartiet et 3-prosentpoengs hopp, til 24,3, mens Høyre går enda mer tilbake, til 23,9 prosent. Ap passerer dermed Høyre som landets største parti for første gang siden august i fjor.
Det går en rødgrønn tråd gjennom Norfaktas målinger det siste året. De tre partiene Ap, Sp og SV har vekselvis hatt flertall, eller vært tett oppunder, mellom mars og oktober i 2020. De fem siste målingene har imidlertid gitt trekløveret et stadig sterkere flertall, fra 88 mandater i november i fjor til 97 mandater nå i mars.
Mellom Sps vekst og Aps svingninger gjennom perioden, har SV ligget relativt stabilt. Partileder Audun Lysbakken er fornøyd med 7,5 prosent på marsmålingen og mener at SV er stabilt solide for tida.
– Det har vært en positiv utvikling de siste månedene. I januar hadde vi et snitt på 8 prosent. Vi øyner mulighet til å ta et betydelig steg opp fra dette nivået. SV har ikke et tallmål, men når vi i inngangen til valgkampen ligger høyere enn valgresultatet for fire år siden, så tenker jeg at vi ligger godt an, sier Lysbakken.
Hva skjer?
Hva som skjer etter valget i september, er imidlertid i det blå. Det vil si, ifølge Lysbakken blir det definitivt ikke blått dersom det blir flertall for et skifte, men det er uklart hvordan et rødgrønt flertall skal pusles sammen.
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, som på denne målingen må tåle en tilbakegang på 2 prosentpoeng, til 17,7, har gjort det klart at han går til valg på en «Sp/Ap-basert regjering». Gitt at flertall for de to partiene aleine virker mindre sannsynlig, innebærer det åpning for en mindretallsregjering. Ap-leder Jonas Gahr Støre sier at hans utgangspunkt er en gjenforening av den opprinnelige rødgrønne regjeringen.
Det er også SV, og i tillegg er Lysbakken åpen for et rødgrønt prosjekt der også Rødt og MDG kan spille en rolle.
– For oss er flertallsregjering det beste alternativet. Vi har stilt oss åpne for ulike modeller og søker et bredt samarbeid på rødgrønn side – også med Rødt og MDG hvis situasjonen tilsier det, og de er interessert. Det vi ikke er åpne for, er å la Ap og Sp danne regjering aleine. Det er et alternativ vi ikke ønsker, sier Lysbakken.
Han argumenterer for at den politiske forskjellen går mellom en Ap/Sp-regjering, som han omtaler som en «sentrumsregjering», og et rødgrønt prosjekt. Den reelle forskjellen mellom de to er ifølge Lysbakken at hensikten med en topartiregjering av Ap og Sp, er en åpning for å kunne samarbeid med høyresida. Et rødgrønt regjeringsprosjekt vil være bundet til venstresida i norsk politikk, påpeker Lysbakken, som sier:
– Jeg mener vi må ha en ærlig debatt om det. SV vil mobilisere for et rødgrønt prosjekt.
Hanna Kristin Hjardar
Rødgrønt prosjekt
– Du sier at SV ikke er åpen for en Ap/Sp-regjering. Innebærer det at du er villig til å tillate en borgerlig konstellasjon i stedet for å støtte en slik regjering?
– Får vi et nytt flertall, er det første vi gjør å felle den borgerlige regjeringen. Det er ikke fnugg av tvil om det. Så skal vi diskutere hva slags regjering det blir, men det blir uansett en ny regjering. Vi vil insistere på rødgrønne forhandlinger. Så er det selvfølgelig slik at SV ikke går i regjering uansett hva som skjer. Vi må ha en kraftfull politikk for å få ned forskjellene i Norge og løse klimakrisa. Det er det avgjørende, og vi vil insistere på det. Vi vil ha et rødgrønt prosjekt, og gir ikke grønt lys til en sentrumsregjering, sier SV-lederen, med henvisning til en Sp/Ap-regjering.
Lysbakken understreker at SV vil gå i opposisjon dersom døra til en rødgrønn regjering holdes stengt. Han avviser imidlertid ikke et budsjettsamarbeid med en Ap/Sp-regjering, og gjør det klart:
– Vi vil selvfølgelig aldri bidra til at dagens regjering får fortsette. Det tror jeg alle partier i opposisjon er enige om, det er bunnplanken.
Uenighet opp og fram
– Er det større eller mindre sprik mellom de rødgrønne i dag enn det var før 2005?
– Jeg synes det er vanskelig å sammenlikne. Det er forskjellig tid. Men vi må ha en ærlig diskusjon både om hva som samler oss, og det som er vanskelig. På mange områder knyttet til arbeidsliv, næringspolitikk og motstand mot sentralisering, er det stort potensial for enighet. Men det er også saker der avstanden er betydelig. Mellom oss og Sp på klima, og – dessverre fortsatt – mellom oss og Ap i spørsmål om profitt i velferden, sier han, og fortsetter:
– Og det gjelder mellom oss og både Ap og Sp når det gjelder hva slags mot man skal ha i skattepolitikken når det kommer til å omfordele til felles velferd. Men dette er en del av det valgkampen må handle om. Når de rødgrønne velgerne skal sette sammen et flertall, skal de ikke bare ta stilling til å kaste dagens regjering, men til hva slags politisk prosjekt de vil ha. Da må vi snakke om sakene vi er uenige om. Det er kjempestor forskjell på en regjering som er avhengig av SV, eller en regjering som kan samarbeide til høyre, når det gjelder klima, ulikhet og privatisering, sier han.
«Det vi ikke er åpne for, er å la Ap og Sp danne regjering aleine»
— AUDUN LYSBAKKEN, SV-LEDER
Glede og advarsel
Overfor Klassekampen gleder Ap-leder Støre seg over at det går i riktig retning for partiet. Selv om han er fornøyd med framgang, understreker han at Ap har større ambisjoner enn de 24,3 prosent.
Støre er tydelig på hvordan han vil forvalte et rødgrønt flertall:
– Vår foretrukne regjering er en flertallsregjering bestående av Ap, Sp og SV. Vi har vist at vi kan stå to fulle perioder. Det var ingen partier som trakk seg fra den rødgrønne regjeringen. Vi deler målet om kraftfull satsing på arbeid, slår ring mot forsøk på å privatisere vår felles velferd og ønsker en offensiv klimapolitikk.
Selv om målingene tyder på flertall, advarer han sterkt mot å ta seieren på forskudd.
– Alle som ikke ønsker en høyrestyrt regjering, må holde trykket oppe helt til målet. Fram til valgdagen er dette valget helt åpent. Vi kan ikke ta noe for gitt. Det gjør ikke jeg, og det gjør ikke Arbeiderpartiet.
Ned og opp
I februar fikk Frp en sjokkmåling på kun 6,4 prosent på Norfaktas måling, og det var partiets laveste notering på 26 år. Nå gjør partiet et byks tilbake mot normalen og måles til 10 prosent.
– Dette er heldigvis en betydelig framgang fra den begredelige målingen forrige måned. Men det er bare et steg på veien, sier nestleder Terje Søviknes.
«Vi hadde 15 prosent sist valg, og det er naturlig at mange vil måle oss mot det dette valget»
— TERJE SØVIKNES, NESTLEDER I FRP
Han tror framgangen skyldes oppmerksomheten rundt lederskifte i partiet og at Frp har markert seg på Stortinget, blant annet mot regjeringens klimamelding. Han mener 15 prosent er en realistisk oppslutning for Frp til høsten.
– Vi hadde 15 prosent sist valg, og det er naturlig at mange vil måle oss mot det dette valget og, sier Søviknes.
Frps oppslutning på Norfakta-målingene de siste tolv månedene, der Frp har svingt mellom 9 og 12 prosent, tyder på marsmålingen gir et mer riktig bilde av partiets oppslutning enn den lave målingen i februar.
